Åpning av utstillingen Hunters of the North
Akureyri, 11. januar 2003
(Se også billeder på www.listagil.is)
Kjære venner,
Takk for at jeg får være med å åpne utstillingen. Det føles som en ære, men også en bekreftelse på at vi på den andre siden av havet er en del av den samme historien og kulturen som dere, uløselig knytte sammen av havet som vi er.
Bogi Hansen skriver i utstillingskatalogen at Havet skiller, og havet forener. Havet føder og havet dræber. Vi som bor ved havet har lært oss å leve med denne dualismen.
Ernest Hemingway skrev i 1952 en bemerkelsesverdig bok med tittelen: “Den gamle mannen og havet”. Det er en bok med en sterk historie om en cubansk fisker som kjemper med en stor fisk langt ute i Gulfen. Det kunne like gjerne ha vært fiskeren i Nord Atlanteren.
“Hvem vet? Kanskje i dag? Hver dag er en ny dag. Min storfisk må være et sted. I dag vil jeg gå langt ut”, sa fiskeren til seg selv. Slik fiskerne i Vestnorden også alltid har sagt. Han fikk napp, den store fisken bet på en av hans kroker. Det ble en kamp som varte i flere dager.
Kanskje skulle jeg ikke vært fisker, tenkte han. Men det var det jeg ble født til!
“Du fisk”, sa han “Jeg elsker deg og har stor respekt for deg. Men jeg vil drepe deg før denne dagen er omme.” I det ligger en nedarvet erfaring om at vi skal høste av naturressursene, men ikke mer enn den tåler. For slik er fiskerens og fangers liv hvorenn han henter sitt utkomme fra en gavmild natur.
Hemingways fortelling illustrerer hvordan fiskeren, jegeren eller fangeren i dagevis kan kjempe for å sikre den viktige fangsten. Han kjemper ansikt til ansikt med naturens krefter, vel vitende at han og hans familie vil sulte dersom han taper kampen. Vi kjenner oss igjen, i Island, Færøyene og Grønland,- og i Norge. I århundrer har man på mange måter vært avhengig av naturens luner og av å høste av naturens ressurser.
Fiske og fangst er en del av vår kulturelle arv. Det har bidratt til å forme vår tradisjonelle matkultur, vår historie og vår identitet. I Vestnorden har fangst vært selve basisen for befolkningens eksistensgrunnlag.
Som plakaten for utstillingen viser, så lever vi i en sårbar og naken natur, midt mellom himmel og hav, fugl og fisk. Denne nakne og sårbare natur er man satt til å forvalte på de likeså nakne og sårbare klippeøyer i den vestnordiske del av Nord-Atlanteren.
For mange av oss, men kanskje spesielt for dere som bor midt i Nord-Atlanteren er et rent havmiljø og bruk av havets levende ressurser to sider av samme sak. Vi kan ikke snakke om det ene, det rene havmiljøet, uten å snakke om det andre, høsting av levende ressurser. Det er dette som ligger i begrepet bærekraftig utvikling.
Avhengigheten av havet gjør at man samtidig må ta vare på de rike levende ressurser i havet. Det er ganske enkelt livsgrunnlaget. Men det er samtidig en felles nordisk og global arv, som vi har et stort ansvar for å bruke optimalt og ta vare på for framtiden.
Jeg synes Helgi Torgils maleri Fiskar sjavar/Havets fisk på en fantastisk måte illustrerer menneskenes avhengighet av havet og naturen, og det passer så godt som selve hovedverket på denne utstillingen fordi de plasserer oss mellom himmel og hav, mellom fugl og fisk.
Optimal utnyttelse av havets ressurser og vern av disse ressursene og deres miljø er ikke selvmotsigende det er en livsnødvendighet og det er den store utfordring vi i dag har som fiskeri- og fangstnasjoner, og nasjoner som arbeider hardt for å implementere den nordiske strategi for en bærekraftig utvikling.
Andre deler av Norden, og andre deler av verden, har også et ansvar for å forstå, at det ville være uansvarlig ikke å benytte på en varsom og bærekraftig måte alle deler av havets rike økosystem til gavn for både nåtiden og for framtidige generasjoner.
Derfor har denne utstillingen flere adresser. Den har et budskap til de unge og gamle i Vest Norden, de unge for at de skal kunne forstå sin egen identitet, de eldre for å bli minnet om ansvaret for å formidle kulturarven og generasjonenes nedarvede kunnskaper og identitet.
Men utstillingen har også et viktig budskap til folk som tror de fremmer miljøinteressene ved å forby en bærekraftig høsting av naturens ressurser. Utstillingen bør gjøres tilgjengelig for Europas urbaniserte og etter hvert naturfjerne grupper av mennesker, slik at de kan få kunnskaper til å forstå at vi best bevarer naturens mangfold ved en bærekraftig høsting, og at en økosystemforvaltning hvor også sjøpattedyrene inngår er en forvaltning som har hatt bærekraftig i tusener av år, og vi ha det også i kommende generasjoner.
Egentlig er godt naturvern og bærekraftig høsting to sider av samme sak. I et slikt perspektiv er det all mulig grunn til å spørre,- hvor langt er det mellom fornuft og følelser? Utelukker disse hverandre, eller kan de forenes og muligens gi et nytt perspektiv.
Kunsten er en mulighet til å formilde budskapet som vi vil se i denne utstillingen om fangstkultur i Vestnorden.
Kunst handler om kommunikasjon av ideer, holdninger og synspunkter også å utfordre eksisterende oppfatninger. God kunst gir reaksjoner. Denne utstillingen har fått fram ulike reaksjoner, mange positive, men også noen negative reaksjoner på en utstilling som viste realitetene i de vestnordiske folkenes fangstkultur.
Er det TV-bildene av den blødende grindhval i et blodrødt hav og blodspor i hvit snø etter at en sel er slaktet som gir disse reaksjonene?
Men også okser, griser, får og andre husdyr må bøte med livet skal vi kunne spise kjøtt. I moderne slakterier ser vi ikke så mye blod, hvilket gjør det mindre spektakulært på TV-skjermen. Vi ser folk i hvite frakker gjør det nødvendige arbeidet. Men med det selvsamme formål: Å få mat på bordet.
Når dere går rundt på denne utstillingen vi dere få bekreftet at til alle tider har fangsten og fisket i Vestnorden alltid handlet om å skaffe mat på bordet, og klær på kroppen.
Jeg så utstillingen første gang på Færøyene. Det var en fin opplevelse av min egen kultur og historie i et nordnorsk fiskermiljø. Dere kan glede dere til en spennende vandring gjennom historien og kulturens utvikling. Ta barnet ved hånden og bruk opplevelsen som et bindemiddel mellom fortid, nåtid og fremtid.
Baldur Jakubsson skriver om fangstkulturen i Vestnorden at det er de ældste norrøne vidnesbyrd. Jeg håper utstillingen skal formidle til hver og en av dere både fortiden, nåtiden og fremtiden i Vestnorden, og det er en fremtid hvor fangst og havet forblir selve livsgrunnlaget for folkene. I så måte har det norrøne vitnesbyrdet like stor aktualitet, fordi det forteller oss om både det som var og det som komme skal.
Dermed erklærer jeg utstillingen for åpnet. Nyt den i fulle drag.